En kald desemberdag i 1970 blir det født ei lita jente i Oslo. Hun skal vise seg å være en ekte fighter. Hjemme hos mor, som er enslig og rusavhengig, venter en tøff start på livet. Når jenta er noen måneder gammel, blir hun hentet av politiet. Jenta er i dårlig forfatning. I sengen ved siden av, ligger et søsken livløst. Jenta tilbringer det neste året på sykehus før hun blir plassert på barnehjem. I løpet av det neste året blir hun hentet hjem av sine fosterforeldre. De skal ha mye av æren for at jenta i dag er en velfungerende kvinne med egne barn og barnebarn.
Historien til «Eva» er unik, men ikke enestående. Hun er en av de mange barna som er født av foreldre som ikke klarer å gi et barn nødvendig omsorg.
«Eva» har vært heldig tross alt. På tross av ekstrem vanskjøtsel i livets kanskje mest sårbare livsfase, har hun klart seg bemerkelsesverdig bra. Hun er i dag en kvinne som med sin fargerike personlighet, lever et godt liv. Hun har klart seg bra både sosialt og materielt. Hun omtales av venner og kjente som en ekte løvetann, eller en fargeklatt som har beriket mange menneskers liv.
«Evas» fosterforeldre må sies å være forut for sin tid. De ga henne en omsorg i oppvekstsvilkår som i dag omtales som forskningsmessig riktig, og det uten at de fikk opplæring og oppfølging av barnevernstjenesten. De ga henne trygghet gjennom solid relasjonsbygging. De ga henne rammer. De fokuserte på rutiner, mestringsopplevelser, veiledning og hjelp til affektregulering. De anerkjente henne, og tålte hennes smerteutrykk. De agerte ikke alltid på hennes adferd. De var i forkant ved å se hennes bakteppe. De var gode på mentalisering; de så seg selv utenfra, og «Eva» innenfra.
«Eva» har god kjennskap til sin egen historie. Når hun ble gammel nok til å spørre om sitt eget opphav, fikk hun klare og tydelige svar. Hun opplevde å ha medbestemmelse i eget liv, og hun fikk etter som hun ble eldre, ansvar og plikter hun kunne bære. «Eva» fikk lov til å prøve og feile, og hun fikk tid og rom til å finne ut av seg selv. «Eva» var veldig aktiv, og tidvis sint. Fosterforeldrene var flinke til å møte henne «der hun var», og ga henne kjærlig rettledning og veiledning.
På vårt spørsmål om hva som har vært avgjørende for at hun har mestret sitt eget liv så bra, svarer «Eva»:
«Mamma og pappa var glade i meg. Det tvilte jeg aldri på. Selv da jeg ble en ufordragelig tenåring, viste de meg gjennom ord og handlinger at jeg var bra nok. De stilte krav til meg, men de sviktet meg aldri da ting gikk på tverke. De sto, og de håndterte. De forsto mitt omvendte språk. Når jeg avviste, trakk de meg nærmere. Når jeg var redd og uttrykte sinne, ga de meg trøst og nærhet. Når jeg oppførte meg som en tistel, så de en rose.»
Kunne du tenke deg å bli fosterforelder for et barn som trenger deg?
Solvik Barnevern gir solid opplæring og oppfølging til de fosterforeldrene vi samarbeider med. Vår erfaring er at vår tilgjengelighet, vår kunnskap og vår veiledning hjelper både fosterbarn og fosterforeldre til et godt samliv.